Lurer du på om barnet ditt er synsk? Svaret er "ja".
"Alle barn har overnaturlige evner. I min bok vil du få vite at det alltid har vært slik, at det alltid kommer til å være slik, og at det er fullstendig normalt," sier Sylvia Browne.
Kari Kahrs
De siste ti årene har Sylvia Browne grublet mye over hvorfor stadig flere foreldre har tatt kontakt med henne for å fortelle om sine sorger og gleder i forbindelse med barnas overnaturlige evner. Det er ikke noe nytt at barn blir født med slike talenter, så spørsmålet hun stiller seg er hvorfor det akkurat nå er så mange flere foreldre som ønsker å snakke om dem. Har vi omsider begynt å venne oss til å snakke åpent om oversanselige fenomener, eller er det slik at det kommer flere høyt utviklede sjeler til jorden i disse tider som en del av den åndelige oppvåkningen som vår verden nå er inne i, og at barn derfor er mer oversanselige enn noensinne? Dette er noen av spørsmålene den klarsynte forfatteren tar opp i Synske barn.
Andre virkeligheter
Kanskje har du selv hørt barn fortelle om fantasivenner som fremstår som helt virkelige, og kanskje har du hørt dem snakke om besøk av ånder som de senere gjenkjenner som avdøde familiemedlemmer, om engler som redder dem eller som bare stikker innom for å si hei. Kanskje har du til og med hørt detaljerte erindringer om andre mammaer og pappaer og liv som er levd i andre tider og på andre steder. Oversanselige barn drømmer også om begivenheter i fortiden, nåtiden eller fremtiden – drømmer som det viser seg beskriver virkeligheten. De har kjennskap til steder der de har levd før de kom hit, og de har et spekter av evner som langt overskrider grensene for våre fem fysiske sanser.
Noen glemmer, andre ikke
Gradvis venner barna seg til de jordiske omgivelsene og tilpasser seg de begrensningene som følger med livet i menneskekropp. Noen opprettholder en bevisst forbindelse med åndeverdenen hele livet og vokser opp til å bli voksne med overnaturlige evner. Andre mister forbindelsen før de når puberteten, og glemmer at den noensinne har eksistert. Det finnes ingen gjennomsnittsalder der et barn enten når et oversanselig høydepunkt, begynner å miste forbindelsen med åndeverdenen eller bestemmer seg for å ta den med videre inn i voksen alder.
Sylvia Brownes egen barndom
Som alle andre barn ble også Sylvia født med oversanselige evner. Hun var dessuten så heldig å ha en bestemor som kunne forklare dem for henne. Bestemor lærte lille Sylvia å være takknemlig for evnene, noe som ikke alltid var like lett. Hun forteller at hun ikke har tall på alle de gangene i løpet av barndommen da hun ønsket at hun var kvitt sine oversanselige evner. Av og til skremte de henne, av og til skapte de problemer for henne, av og til følte hun seg isolert fordi hun så og hørte ting som ingen andre kunne se eller høre.
Men bestemoren ledet henne gjennom de vanskelige periodene med mildhet og fasthet. Sylvia var fremdeles bare et barn da bestemoren fortalte at hun ville få to sønner, flytte til California og bli en kjent person ved å videreføre hennes arbeid. Sylvia bare lo. Hun hadde allerede bestemt seg: Hun skulle bli nonne. I dag vet de fleste at hun bor i California, har to sønner og at hun tar imot rundt tjue klienter om dagen når hun ikke er på reisefot rundt om i verden for å holde foredrag.
Medikamenter mot åndelighet
Sylvia Browne priser seg lykkelig for at hun var et oversanselig barn lenge før det ble vanlig praksis å behandle barn som hører stemmer og ser syner med antipsykotiske midler. Hun forteller at det nå ikke går en uke uten at hun hører skrekkhistorier om barn helt ned i tre - fireårsalderen som får sterke medikamenter som virker beroligende og bevissthetsendrende fordi barna i sin uskyld har fortalt sannheten om sin kontakt med åndeverdenen.
Det er både naturlig og uunngåelig at barn fremdeles har forbindelse med den dimensjonen de nettopp har forlatt. Å straffe dem for dette med medikamenter, mistro og latterliggjøring er det samme som å straffe dem for å utvise et tidlig talent for musikk eller skriving eller idrett eller en hvilken som helst annen medfødt evne, sier hun.
Et bevis på udødelighet
Ettersom barn er født med overnaturlige evner og er sterkt preget av åndeverdenen, er de også levende bevis på vår udødelighet, sier Sylvia. Hvis vi er oppmerksomme og lytter uten frykt og uten fordommer, uten å avbryte og avfeie dem, uten nærsynt skepsis, og uten å lete etter tåpelige og fullstendig ulogiske forklaringer på det som kommer ut av barnemunnen, kan det barna forteller om åndeverdenen bety slutten på vår frykt for døden og vise oss en strålende opplyst vei til den evigheten Gud har lovet oss, hevder hun.
Når barn uten påtrykk formidler faktisk informasjon som de etter alt å dømme verken kan eller bør vite noe om, kan vi spørre oss hva som er kilden til denne informasjonen. Jo klarere vi ser dette, og jo mer logisk vi vurderer den kunnskapen barna formidler, desto mer åpenbart vil det bli at sjelen er evig og at barna sitter inne med visdom som bare kan komme fra åndeverdenen. Sylvia Browne oppfordrer oss til å utforske hver eneste logiske kilde til bråmodne, innsiktsfulle råd eller nøyaktig informasjon som barn formidler tilsynelatende helt uten grunn.
Hvis vi kan avdekke en jordisk kilde til barnets kunnskap, er mysteriet løst. Hvis ikke, fører eliminasjonsprosessen frem til den eneste mulige konklusjonen: Kilden til kunnskapen er overjordisk.
Skriv dagbok!
Når barna blir tenåringer, har de fleste av dem glemt den store rikdommen av kunnskap og erindringer de hadde med seg fra åndeverdenen, eller hjemmefra, som Sylvia Browne sier. Det er helt rimelig at de skal glemme. Vi er her for å konsentrere oss om dette livet, for å nå de målene som i utgangspunktet gjorde det nødvendig for oss å komme tilbake til jorden, slik vi har beskrevet dem i den planen vi omhyggelig utarbeidet i det åndelige riket før vi kom hit.
Det er ikke meningen at vi skal være oppslukt av tidligere liv, eller av lykksaligheten på den andre siden, sier Sylvia. Vi har hendene fulle med det arbeidet vi er kommet hit for å gjøre i denne runden. Men hvis vi skriver ned barnas konkrete erindringer om egen udødelighet, vil det være en forsikring for dem – og oss – når de blir eldre om at den evige sjelen lever i beste velgående og rommer all den gudgitte visdommen den har ervervet.
Sylvia oppfordrer oss til å skrive ned alt barna forteller som har å gjøre med oversanselige evner, fra ”innbilte” lekekamerater til den kunnskapen som det egentlig var umulig at de skulle sitte inne med, til besøk av engler og ånder som kommer for å leke med dem, til den bevisstheten de har om tidligere liv og de reisene de foretar mens de sover. Det kan bli en gave for fremtiden som den oppvoksende generasjon ganske sikkert vil sette stor pris på en vakker dag.
”Men heldigvis,” sier Sylvia, ”det spørsmålet jeg hører oftest om barn med overnaturlige evner, etter at foreldrene omsider har støtt på så mange ugjendrivelige bevis på at barnet deres har disse evnene at de omsider har latt seg overbevise, er: ’Hvordan kan jeg hjelpe dem til å utvikle disse evnene?’”
Synske barn gir svar. Dette er forøvrig en bok hun gledet seg til å skrive – noe den også bærer tydelig preg av!
Sylvia Browne (1936-2013) arbeidet som klarsynt i mer enn femti år og toppet bestselgerlisten utallige ganger. I bok etter bok, godt hjulpet av sin åndelige veilder Francine, beskrev hun svært så levende tilværelsen på den andre siden (og der vi nå antar at hun befinner seg!) På norsk foreligger: Mellom to verdener, Livet på den andre siden, Drømmenes bok, Klarsynt, Templene på den andre siden, Synske barn og Endetid.
Innbundet, 272 sider
Kommentarer